MacGil nikket, og tenkte igjennom ting.
«Vår fiender vil ikke angripe mens vi mater dem.»
Mennene lo.
«Noen nyheter fra Høylandene?»
«Det har ikke blitt rapportert noen aktiviteter i flere uker. Det ser ut som deres tropper har blitt tilbaketrukket for forberedelse for bryllupet. Kanskje de er klare for å skape fred.»
MacGil var ikke så sikker.
«Det betyr enten det arrangerte ekteskapet virker, eller at de venter på å angripe oss en annen gang. Hva tror du, gamle mann?» spurte MacGil og vendte seg mot Aberthol.
Aberthol kremtet og stemmen hans var hes da han snakket. «Min herre, din far og faren før ham stolte aldri på McCloudene. Bare fordi de er stille betyr ikke at ikke vil røre på seg.»
MacGill nikket samtykkende.
«Hva med Legionen?» spurte han Kolk.
«I dag har vi invitert nye rekrutter», svarte Kold med et kort nikk.
«Er min sønn blant dem?» spurte MacGil.
«Han står stolt blant dem, og en riktig god gutt er han.»
MacGil nikket og deretter så på Bradaigh.
«Og hva er nytt bortenfor Kløften?»
«Min herre, våre patruljer har sett flere forsøk på å brolegge Kløften i ukene som har gått. Dette kan tyde på at Villfolket mobiliserer et angrep.»
Svak hvisking oppstod blant mennenene. MacGil kjente en dårlig magefølelse ved tanken på et angrep. Energiskjoldet var uslåelig; men dette var fremdeles ikke et godt tegn.
«Og hva om det skjer et massivt angrep?», spurte han.
«Så lenge skjoldet er aktivt så har vi ingenting å frykte. Villfolket har ikke klart å kommet seg gjennom Kløften på flere århundre. Det er ingen grunn til tro noe annet.»
MacGil var ikke så sikker. Et angrep fra utsiden var forlengst forventet, og han kunne ikke la være tenke på når det ville skje.
«Min herre», sa Firth i en nasal stemme, «Jeg føler meg forpliktet til å legge til at i dag er hoffet vårt fylt med mange embetsmenn fra McCloud kongeriket. Det vil bli betraktet som en fornærmelse dersom du ikke underholder dem, rivaler eller ei. Jeg vil råde deg å bruke dine ettermiddagstimer til å hilse på alle. De har tatt med et stort følge, mange gaver—og, så sant det sies, mange spioner.»
«Hvem kan si at spionene ikke er her allerede?» spurte MacGil som et svar tilbake og så nøy på Firth—og lurte på, som alltid, om han var en spion selv.
Firth åpnet munnen for å svare, men MacGil sukket og holdt en håndflate opp, han orket ikke mer. «Hvis dette var alt, så forlater jeg dere nå for å delta i min datters bryllup.»
«Min herre,» sa Kelvin og kremtet før han snakket videre, «selvfølgelig, det er bare en ting til. Tradisjonen for dagen på din eldste datters bryllup. Alle MacGil har utnevt en etterfølger. Folket forventer at du også gjør det. De venter spent på det. Det ville ikke være lurt å skuffe dem. Spesielt når Skjebnesverdet er fremdeles uberørt.»
«Vil du at jeg skal utnevne en tronarving når jeg fremdeles er i min beste alder?» spurte MacGil.
«Min herre, jeg mener ikke noe vondt», sa Kelvin stammende og så bekymret ut.
MacGil holdt en hånd opp. «Jeg kjenner til tradisjonen. Og sannelig skal jeg utnevne en i dag.»
«Vil du informere oss om hvem du skal velge?» spurte Firth.
MacGil stirret avisende på ham og var irritert. Firth var en ryktespreder, og han stolte ikke på denne mannen.
«Du vil få vite det når tiden er inne.»
MacGil sto opp og de andre også. De bukket, snudde og skyndte seg ut av rommet.
MacGil stod der og tenkte en stund uten vite hvor lenge. På slike dager ønsket han at han ikke var konge.
*
MacGil gikk ned tronen, støvlene ga gjenlyd i stillheten og krysset rommet. Han åpnet den eldgamle døren, dro i jernhåndtaket og gikk inn et sidekammer.
Han likte stillheten og roen i dette koselige rommet, slik han alltid hadde gjort. Rommet var knapt tyve steg i hver retning, men hadde en utrolig høyt hvelvet tak. Rommet var laget fullstendig av sten, med et lite rundt farget glassvindu på en vegg. Lys fløt inn i rommet gjennom vinduet i gule og røder farger. Og lyste opp en eneste gjenstand i rommet.
Skjebnesverdet.
Det var den, midt i kammeret, liggende horisontalt på jernspisse, slik som en fristerinne. Slik han hadde alltid gjort som da han var en gutt, gikk han nær den, sirklet den, gransket den. Skjebnesverdet. Det sagnomuste sverdet, kilden til makten og styrken til hele hans kongerike, fra en generasjon til den neste. Den som hadde styrken til å løfte den vil bli den Utvalgte, den som var skjebnebestemt til å herske over kongeriket i hele sitt liv, befri kongeriket fra alle trusler, både i og utenfor Ringen. Det var en vakker legende å vokse opp med, og så snart han ble kronet til konge, så hadde MacGil forsøkt å løfte den selv, ettersom bare MacGil konger fikk lov til å forsøke. Kongene før ham, alle kongene hadde mislyktes. Han var sikker på at det ville være annerledes for ham. Han var sikker på at han var den Utvalgte.
Men han tok feil. Slik som alle de andre MacGil kongene før ham. Og at han hadde mislyktes hadde svertet kongemakten helt siden da.
Mens han gransket, studerte han det lange bladet som var laget av et mystisk metall ingen hadde klart å finne ut av. Sverdets opprinnelse var dessuten enda mer obskurt. Ryktene sa at sverdet hadde steget opp fra jorda under et jordskjelv.
Mens han gransket sverdet, følte han stikket av mislykkelse. Han var kanskje en god konge, men var ikke den Utvalgte. Folket visste dette. Hans fiender visste dette. Han var kanskje en god konge, men uansett hva han gjorde så ville han aldri være den Utvalgte.
Hvis han hadde vært det, så mistenkte han at det ville ha vært mindre uro i hoffet og færre renkespill. Hans eget folk ville ha mer tillitt til ham, og hans fiender ville ikke en gang tenke på et angrep. En del av ham ønsket at sverdet bare forsvant, og legenden med den. Men det ville ikke skje, visste han. Dette var forbannelsen—og kraften—til en legende. Dette var sterkere enn selv en hær.
Mens han stirret på den for tusende gang, kunne ikke MacGil la være å undre på hvem den Utvalgte var. Hvem i hans blodlinje var forutbestemt til å løfte sverdet? Mens han tenkte på at ansvaret å utnevne en tronarving så undret han hvem, om noen i det hele, kom til å løfte sverdet.
«Vekten av sverdet er tungt», sa en stemme.
MacGil snudde seg og overasket at han hadde selskapet i det lille rommet.
Der, stående i dørinngangen, var Argon. MacGil kjente igjen stemmen før han så Argon. Han var både irritert for at Argon ikke dukket opp tidligere, og tilfreds at han var her nå.
«Du er sen», sa MacGil.
«Din tidsfølelse gjelder ikke meg», sa Argon.
MacGil snudde seg tilbake mot sverdet.
«Trodde du i det hele tatt at jeg ville klare å løfte den?» sa han ettertenksomt. «Den dagen jeg ble konge?»
«Nei», sa Argon rett ut.
MacGil snudde og stirret på ham.
«Du visste at jeg ikke ville klare. Du så det, gjorde du ikke?»
«Ja.»
MacGil tenkte på dette.
«Det skremmer meg når du svarer direkte. Det er ikke lik deg.»
Argon forble stille, og til slutt innså MacGil at han ikke ville si noe mer.
«Jeg skal utnevne min tronarving i dag», sa MacGil. «Det føles forgjeves å utnevne en tronarving på denne dagen. Det frarøver en konges glede fra hans barns bryllup.»
«Kanskje en slik glede burde dempes.»
«Men jeg har så mange år igjen på tronen», ba MacGil.
«Kanskje ikke så mange som du tror», svarte Argon.
MacGil smalnet øynene og undret. Var dette et budskap?
Men Argon la ikke til noe mer.
«Seks barn. Hvem skal jeg velge?», spurte MacGil.
«Hvorfor spør du meg? Du har allerede valgt en.»
MacGil så på ham. «Du vet mye. Ja, det har jeg. Men jeg vil fremdeles vite hva du synes.»
«Jeg tror du har gjort et klokt valg», sa Argon. «Men husk: en konge kan ikke herske fra hinsides graven. Uansett hvem du velger, så har skjebnen en måte å velge for seg selv.»
«Kommer jeg til leve?» spurte MacGil edruelig og stilte spørsmålet han ville spørre helt siden han våknet opp fra gårsdagens fryktelige mareritt.
«Jeg drømte sist natt om en kråke», la han til. «Den kom og stjal kronen. Så kom en annen kråke og bar meg avsted. Mens den gjorde det, så jeg kongeriket spre seg under meg. Det ble svart mens jeg ble bært bort. Øde. Et ødemark.»
Han så opp på Argon med våte øyne.
«Var det en drøm? Eller noe mer?»
Drømmer er alltid noe mer, er de ikke?» spurte Argon.
MacGil ble slått av en synkende følelse.
«Hvor ligger faren? Bare fortell meg dette.»
Argon tok et skritt nærmere og stirret inn i øynene hans med en voldsom intensitet, at MacGil føltes som han stirret inn i en helt annen verden.
Argon lente forover og hvisket:
«Alltid nærmere enn du tror.»
KAPITTEL FIRE
Thor gjemte seg i høyet bak i vognen, mens den skubbet hans langs landeveien. Han hadde kommet til veien før natten. Han ventet tålmodig til en vogn som var stor nok for at han kunne komme seg opp i den uten at noen la merke til det. Det var mørkt da, og vognen gikk bedagelig langs veien, sakte nok til at han kunne få en god løpefart og hoppe inn fra baksiden. Han landet i høyet og gjemte seg. Heldigvis hadde ikke kusken lagt merke til ham. Thor var ikke helt sikker på om at vognen skulle til Kongens hoff, men den gikk i den retningen, og en vogn på denne størrelsen, og med disse merkene, ville antageligvis ikke dra andre steder.
Mens Thor reiste gjennom natten, var han våken i flere timer og tenkte på møtet med Sybolden. Med Argon. Om hans skjebne. Hans tidligere hjem. Hans mor. Han følte at universet hadde svart ham, og fortalte at han hadde en annen skjebne. Han lå der med hendene bak hodet og stirret på nattehimmelen som var synlig bak et fillete vognduk. Han så på universet, som så strålende ut og på de røde stjernene som lå langt der borte. Han var spent. For første gang i hans liv, var han på en reise. Han visste ikke hvor, men han var på vei. På en eller annen måte så ville han komme seg til Kongens hoff.
Da Thor åpnet sine øyne, var det morgen. Lys strømmet inn og han innså at han hadde sovnet. Han satte seg opp raskt, så rundt og var irritert at han sovnet. Han skulle ha vært mer på vakt—det var flaks han ikke hadde blitt oppdaget.
Vognen beveget seg fremdeles, men skubbet ikke så mye. Det betydde bare en ting: en bedre vei. De måtte være nær en by. Thor så ned og så hvor glatt veien var. Den var tom for stener, grøfter, og var opplinjet med fine hvite skjell. Hjertet hans slo raskere; de nærmet seg Kongens hoff.
Thor så ut av baksiden av vognet og ble overvelmet. De skinnende rene gatene var fylt med aktivitet. Dusinvis av vogner, i alle former og størrelser som var lastet med all slags ting, fylte veiene. En var lastet med pels; en annen med tepper; og nok en annen med kyllinger. Blant vognene gikk flere hundre kjøpfolk, noen med kveg, andre bar kurver med varer på hodet. Fire menn bar en haug med silke som lå på flere staver. Det var en hær av folk og alle gikk i en retning.
Thor følte seg levende. Han hadde aldri sett så mange mennesker på en gang, så mange varer, og mye som hendte rundt ham. Han levd i en liten landsby hele livet, og var nå i en storby fylt med mennesker.
Han hørte et høylydt bråk, kjetting skar mot hverandre, et stort brak fran noe stort av tre slik at bakken ristet. Et øyeblikk senere kom en annerledes lyd. Det var lyden av hestehover som klakket på en treoverflate. Han så ned og innså at de krysset en bro; under dem var det en vollgrav. De var på en vindebro.
Thor stakk hodet ut og så enorme stensøyler og en jernport med pigger over ham. De passerte gjennom Kongens port.
Det var den største porten han hadde noensinne sett. Han så opp på piggene og tenkte at dersom de kom ned så ville de ha kuttet ham i to. Han så fire av Sølvene til Kongen bevokte inngangen, og hjertet hans slo raskere.
De passerte en lang stentunnel og et par øyeblikk senere åpnet himmelen seg igjen. De var inne i Kongens hoff.
Thor kunne knapt tro det. Det var til og med mer aktivitet her, om det hele tatt var mulig—det som så ut som de var tusenvis av mennesker her og som gikk rundt i alle retninger. Det var store områder med gress som var helt perfekt klippet, og blomstrende blomster overalt. Veien videt seg ut og langs den var det boder, butikker og stenbygninger. Og blant alt dette var Kongens menn. Soldater dekket i rustning. Thor hadde klart det.
Thor var så spent at han sto opp uten å tenke på det; og da han gjorde det, stoppet vognen abrupt og sendte han fallende bakover. Han landet på rygget i høyet. Men før han kunne komme seg opp kom det en trelyd som ble senket. Han så opp og så en sint gammel mann som var kledd i filler og skulte på ham. Kusken lente seg inn og grep Thor ved anklene med hans beinete hender, og dro han ut.
Thor fløy ut, landet hardt på rygge på den møkkete veien og skapte en støvsky. Bak han kom det latter fra folk.
«Neste gang du kjører i min vogn, gutt, så havner du i buret! Du er heldig jeg ikke roper på Sølvene!
Den gamle mannen snudde og spyttet, og deretter skyndte seg tilbake på vognen og pisket hestene fremover.
Fremdeles flau prøvde Thor komme til hektene og stå opp. Han så rundt. En eller to forbipasserende smålo, og Thor flirte tilbake til de snudde bort. Han børste bort støv og gned armene; stolheten var såret, men ikke kroppen.
Humøret kom tilbake da han så rundt, helt blendet av ting og innså at han burde være glad for at han hadde kommet så langt. Nå som han var ute av vognen, kunne han fritt se rundt. Og det var et ekstraordinært syn: Kongens hoff var så stort øyet kunne se. It midten lå et storslått stenpalass som var omringet av høye, forsterkede stenvegger som var kronet med brystvern. Og overalt på toppen patruljerte Kongens hær. Rundt han lå det grønne områder som var utmerket vedlikeholdt, stentorg, fontener, og trelunder. Det var en by. Og den var overfylt med mennesker.
På alle steder var det en gjennomstrøm av all slags folk—kjøpsfolk, soldater, embetsmenn—alle hadde det travelt. Det tok Thor flere minutter før han forstod at noe spesielt skulle skje. Mens han vandret videre så han forberedelsene—stoler som ble utplassert, et alter som ble satt opp. Det så ut som de forberedte et bryllup.
Hjertet hans gjorde et byks, da han så langt der borte en arena for dysting. Den hadde en lang sti av jord og en tau som delte arenaen. På et annet felt så han soldater som kastet spyd på fjerne mål; på et annet felt så han bueskyttere sikte på strå. Det virket som det var konkurranser og spill overalt. Det var også musikk: lutter, fløyter og cymbaler, grupper av musikere som vandret rundt; og vin, store tønner som ble rullet ut; og mat, bord som ble dekket, banketter som strakte seg så langt øye kunne se. Det var som han hadde ankommet midt i en diger feiring.
Til tross for alt var så blendende, følte Thor at det hastet å finne Legionen. Han var allerede sen, og han måtte gjøre seg kjent.
Han skyndte seg til første person han så, en gammel mann som virket å være, ut i fra hans blodflekket kjortel, en slakter. Mannen skyndte seg ned veien. Alle var så travle her.
«Unnskyld meg», sa Thor og grep armen hans.
Mannen så ned på Thors hånd med misnøye.
«Hva er det gutt?»
«Jeg ser etter Kongens legion. Vet du hvor de trener?»
«Ser jeg ut som et kart?» hveste mannen og stormet avgårde.
Thor ble satt ut av hvor uhøflig mannen var.
Han skyndte seg til neste person han så, ei kvinne som eltet mel på et langt bord. Det var flere kvinner ved dette bordet, alle arbeidet hardt, og Thor tenkte at en av de måtte vite noe.
«Unnskyld meg, frue», sa han. «Vet du hvor Kongens legion trener?»
De så på hverandre og fniste. Noen av dem var bare noen få år eldre enn ham.
Den eldste av dem snudde og så på ham.
«Du leter på feil sted», sa hun. «Her forbereder vi festivitetene.»
«Men jeg har hørt at de trener i Kongens hoff», sa Thor forvirret.