En tid etter reiste fru Åshild hjem, men utover høsten og den første delen av vinteren kom hun ofte til Jørundgård og var der noen dager hos Ulvhild. Barnet ble nu tatt opp om dagene, og de forsøkte å få henne til å støtte på benene, men de knekket sammen under henne når hun skulle stå på dem. Hun var sutrende, hvit og trett, og den snørekledningen som fru Åshild hadde gjort til henne av hestehud og fine vier, plaget henne meget, så hun ville helst ligge stille hen i morens fang. Ragnfrid hadde den syke datteren i armene alltid, så Tordis stod nu for hele husstellet, og på morens bud gikk Kristin med henne for å lære og hjelpe.
Kristin lengtet etter fru Åshild fra gang til gang, og sommetider snakket fruen meget med henne, men andre ganger ventet barnet forgjeves på ett ord utover den annens hilsen når hun kom og når hun for. Åshild satt bare med de voksne og talte. Slik var det alltid når hun hadde husbonden sin med seg, ti det hendte nu at også Bjørn Gunnarssøn fulgte med til Jørundgård. Lavrans hadde ridd til Haugen en dag om høsten for å bringe fruen lægelønn det var den beste sølvkannen med disk til som de hadde i huset. Da hadde han sovet der om natten og roste siden gården meget; den var vakker og veldrevet og ikke så liten som folk sa, fortalte han. Og inne i husene var allting velstandsmessig og husskikken høvisk etter storfolks sed sør i landet. Hva han syntes om Bjørn, sa Lavrans ikke, men han tok alltid vakkert imot ham, når han fulgte med sin hustru til Jørundgård. Derimot likte Lavrans fru Åshild overmåte godt, og han sa han trodde det meste som var blitt fortalt om henne, var løgn. Han sa også at for tyve år siden hadde hun visst neppe trengt heksekunster for å binde en mann til seg nu var hun nær de seksti og så ennu ung ut og hadde det vakreste og yndefulleste vesen.
Kristin skjønte at moren likte alt dette meget lite. Om fru Åshild sa Ragnfrid riktignok aldri noe, men engang lignet hun Bjørn ved det gule, nedlagte gresset en kan finne grodd innunder store stener, og Kristin syntes dette passet godt. Bjørn så besynderlig falmet ut, han var temmelig fet, blek og slapp og litt skallet, enda han ikke var meget eldre enn Lavrans. Dog såes det på ham at han engang hadde vært en meget vakker mann. Kristin kom aldri til å skifte ett ord med ham han talte lite, men ble helst sittende der han engang var kommet tilsete, fra han tren inn i stuen og til han skulle i seng. Han drakk umåtelig meget, men det merkedes lite på ham, spiste nesten ikke mat, og så av og til stivt og fortenkt på en eller annen i rommet med sine underlige, blaknede øyne.
Til frendene på Sundbu hadde de intet sett siden ulykken hendte, men Lavrans hadde vært over i Vågå noen ganger. Derimot kom Sira Eirik til Jørundgård som før; han traff da ofte sammen med fru Åshild, og de var gode venner. Dette regnet folk for et vakkert drag av presten, som selv var en meget dyktig læge. Det var vel også en av grunnene til at folket på storgårdene ikke hadde søkt fru Åshilds råd, iallfall ikke åpenlyst, at de regnet presten for dyktig nok, og det var ikke lett for dem å vite hvordan de skulle holde seg mot to mennesker som på sett og vis var utstøtt av deres eget lag. Sira Eirik sa da selv, de beitet ikke unna for hinannen, og hva trolldommen hennes angikk, så var ikke han hennes sogneprest; det kunne vel hende fruen visste noe mere enn godt var for hennes sjelehelse dog fikk en ikke glemme at uvitende mennesker snakket gjerne om trolldom straks en kone var klokere enn tinglyden. Fru Åshild på sin side roste meget presten og søkte flittig til kirken, hvis hun traff til å være på Jørundgård en helligdag.
Julen ble trist det året, Ulvhild kunne ennu ikke sette fottene under seg. Og så hverken så eller hørte de noe til Sundbufolket. Kristin skjønte det ble snakket om det i bygden og at faren tok seg nær av det. Men moren var likenøyd, og Kristin syntes dette var stygt av henne.
Men en kveld i slutten av helgen kom Sira Sigurd, Trond Gjeslings husprest, akende i storslede, og hans fornemste ærend var å be dem alle til gjestebud på Sundbu.
Sira Sigurd var dårlig likt i bygdene omkring, for han var den som egentlig styrte for Trond med eiendommene hans eller han fikk iallfall skylden når Trond for frem med hardhet og urett, og det var ikke fritt for at Trond plaget bøndene sine noe. Presten hans var overmåte flink til å skrive og regne, lovkyndig og en dyktig læge om ikke så dyktig som han trodde selv. Men etter hans vesen skulle ingen tro han var noen meget klok mann; han sa ofte tåpelige ting. Ragnfrid og Lavrans hadde aldri likt ham, men Sundbufolket satte, som rimelig er, pris på presten sin, og både de og han var overmåte forbitret fordi han ikke var blitt hentet til Ulvhild.
Og nu skulle det treffe så uheldig at da Sira Sigurd kom til Jørundgård, var fru Åshild og herr Bjørn der allerede, dessuten Sira Eirik, Gyrd og Inga fra Finsbrekken, Arnes foreldre, gamle Jon fra Loptsgård og en predikebror fra Hamar, broder Åsgaut.
Mens Ragnfrid lot bordene dekke påny med gjestebudskost og Lavrans så på brevskapene presten hadde bragt, ville denne se Ulvhild. Hun var allerede lagt tilro for natten og sov, men Sira Sigurd vekket henne, følte på hennes rygg og lemmer og spurte henne ut, nokså vennlig først, men siden utålmodig, for hun ble redd Sigurd var en liten mann, nesten dverg, men med et stort rødflammet ansikt. Da han ville løfte henne ut på gulvet for å prøve føttene hennes, gav hun seg til å skrike. Fru Åshild reiste seg da, gikk bort til sengen og dekket fellen over Ulvhild, mens hun sa barnet var så søvnig hun kunne ikke stå på gulvet om hun hadde vært god i føttene.
Presten begynte å snakke heftig, han også var regnet for en dugelig læge. Men fru Åshild tok hans hånd, leide ham frem i høysetet og gav seg til å snakke om hva hun hadde gjort med Ulvhild, mens hun i ett og alt spurte om hans mening. Han ble da noe blidere og åt og drakk av Ragnfrids gode saker.
Men ettersom ølet og vinen begynte å stige ham til hodet, ble Sira Sigurd igjen i ondt lune, trettekjær og hissig han visste godt nok at det var ingen i stuen som likte ham. Først vendte han seg til Gyrd, han var Hamarbispens setesvein i Vågå og Sil, og det hadde vært flere tvistemål mellom bispesetet og Trond Ivarssøn. Gyrd sa ikke stort, men Inga var en hissig kone, og så blandet broder Åsgaut seg i talen og mælte:
«Du skulle ikke glemme det, Sira Sigurd, at vår verdige fader Ingjald er overherren din også vi vet nok om deg i Hamar. Du velter deg i alt som er godt på Sundbu, og tenker nok lite på at du er viet til en annen gjerning enn den å være Tronds øyentjener, hjelpe ham til å gjøre alt som er urett, så han setter sjelen sin i fare og minker kirkens rett. Har du aldri hørt hvordan det går de ulydige og utro prestene som legger opp råd mot sine åndelige fedre og foresatte? Vet du ikke om dengangen da englene førte Sankt Tomas av Kanterborg til Helvedes dør og lot ham glytte inn. Da undret han seg meget på at han så ikke der noen av prestene sine som hadde holdt seg imot ham slik som du imot bispen din. Han skulle nettopp til å prise Guds miskunn, for den hellige mannen unte alle syndere frelse da bad engelen at fanden skulle lette litt på svansen sin, og ut for i et veldig brak og en fæl svovelstank alle de prester og lærde menn som har sveket kirkens tarv. Så fikk han se hvor de var kommet hen.»
«Nu lyver du, munk,» sier presten. «Jeg har hørt den sagaen jeg og, men det var ikke prester, uten det var tiggermunker der for ut av baken til djevelen som veps av et vepsebol.» Gamle Jon lo høyt over alle tjenestefolkene og skrek:
«Det var vel begge slag, kan jeg tenke »
«Da må fanden ha en ovbred svans,» sa Bjørn Gunnarssøn, og fru Åshild smilte og sa:
«Ja, har du ikke hørt sagt at alt vondt drar på en lang rompe » «Ti still du, fru Åshild,» ropte Sira Sigurd, «snakk ikke du om den lange rompen som det vonde drar etter seg. Du sitter her som du var husfruen, og ikke Ragnfrid. Men det er underlig at ikke du har kunnet bote barnet hennes har du ikke mere det sterke vannet du handlet med engang? Det som kunne gjøre opplemmet sau hel i soddkjelen og kvinne til mø i brudesengen. Jeg vet nok om det bryllupet her i bygden da du redte bad til den lokkede bruden »
Sira Eirik sprang opp, tok den annen prest i skulder og lend og slengte ham tvers over bordet, så kanner og krus veltet og mat og drikke fløt på duker og gulv, men Sira Sigurd ble liggende fremme på gulvet med slitt kledning. Eirik løp over bordet og ville slå ham igjen, mens han brølte over larmen:
«Hold skitkjeften din, din helvedesprest du er »
Lavrans prøvde å skille dem, men Ragnfrid stod hvit som en dødning ved bordet sitt og knuget hendene. Da løp fru Åshild til, hjalp Sira Sigurd på føttene og tørket blodet av hans ansikt. Hun slo et beger med mjød i ham, mens hun mælte:
«I får da ikke være så streng, Sira Eirik, at I ikke tåler å høre skjemt så sent ute i drikkelaget. Sett dere ned nu, så skal dere høre om det bryllupet. Det var nu ikke her i dalen, og det var nok ikke så vel for meg at det var meg som kjente til det vannet kunne jeg brygget det, da skulle vi ikke sittet på den vesle gården heroppe. Da kunne jeg nu vært en rik kone og hatt eiendom ute i storbygdene etsteds nær by og klostre og biskoper og domkapitel,» sa hun og smilte til de tre geistlige menn.
«Men der skal noen ha kjent kunsten i gamle dager, for dette var i kong lnges tider, såvidt jeg tror, og brudgommen var Peter Lodinssøn av Bratteland, men hvem av de tre konene hans som var bruden, kan være usagt, siden det lever avkom etter dem alle tre. Nå, denne bruden hadde nok hatt årsak til å ønske seg dette vannet og skaffet seg det også, og hun hadde redt et bad til seg nede i skjemmen. Men før hun nådde å få lauget seg, så kom hun som skulle bli værmor hennes, ditinn. Hun var blitt mødig og skitten av rittet til bryllupsgården, så kler hun av seg og går opp i karet. Hun var en gammel kvinne, og ni barn hadde hun hatt med Lodin. Men den natten fikk nok både Lodin og Peter annen gammen enn de hadde ventet.»
Folkene i stuen lo meget, og både Gyrd og Jon ropte at fru Åshild skulle fortelle flere slike skrøner. Men fruen sa nei: «Her sitter to prester og broder Åsgaut og unge drenger og tjenestemøer; nu vil vi slutte før snakken blir usømmelig og grov, men minnes det er helg.»
Mennene skrek opp, men kvinnene gav fru Åshild medhold. Ingen la merke til at Ragnfrid var gått ut av stuen. Men litt etter skulle Kristin, som hadde sittet nederst på kvinnebenken mellom tjenestemøene, gå og legge seg. Hun sov i Tordis stue, fordi det var så mange gjester i gården.
Det var bitende kaldt, og nordlysene blusset og blafret over fjellpannene i nord. Sneen skrek under Kristins føtter der hun løp over tunet hutrende, med armene korset over brystet.
Da ble hun var at i skyggen under gammelloftet gikk et menneske heftig frem og tilbake på sneen, slo med armene, vred sine hender og kved høyt. Kristin kjente moren, løp forskrekket bort til henne og spurte om hun var syk?
«Nei, nei,» sier Ragnfrid heftig. «Jeg måtte bare ut gå og legg deg, barn.»
Kristin snudde, da kalte moren sakte på henne.
«Gå ned i stuen og legg deg hos far og Ulvhild ta henne i armen du, så han ikke av vanvare klemmer henne; han sover så tungt når han er drukken. Jeg går opp og legger meg her i gamleloftet inatt.»
«Jesus, mor,» sier Kristin, «I fryser ihjel, skal I ligge der alene også. Og hva tror I far sier når I ikke kommer i seng inatt ?»
«Han merker det ikke,» svarte moren, «han sov nesten da jeg gikk, og imorgen våkner han sent. Gå og gjør som jeg har sagt.»
«Det blir så kaldt for Eder,» sluttet Kristin; men moren viste henne bort, noe mildere, og låste seg inn i loftet.
Det var like kaldt inne som ute, og halvmørkt. Ragnfrid famlet seg vei hen til sengen, rev av seg hodeplagget, løste sine sko og krøp inn mellom skinnene. De isnet henne; det var som å synke i en snefonn. Hun trakk over hodet, drog benene opp under seg og puttet sine hender inn på barmen slik lå hun og gråt, sommetider ganske sakte med strømmende tårer, sommetider så hun skrek og skar tenner ved det. Tilslutt hadde hun dog varmet opp sengen om seg så meget at hun ble døsig, og så gråt hun seg i søvn.
V
Det året Kristin fylte femten år om våren, satte Lavrans Bjørgulfssøn og ridder Andres Gudmundssøn av Dyfrin hinannen stevne på Holledis ting. De talte da om at Andres annen sønn, Simon, skulle feste Kristin Lavransdatter og ha Formo, som var herr Andres mødrene odel. Mennene bandt dette med håndslag, men det ble dog ikke oppsatt brev om det, fordi Andres først måtte ordne med sine andre barn om arven deres. Det ble da hellerikke drukket festensøl, men ridder Andres og Simon fulgte med til Jørundgård for å se på bruden, og Lavrans holdt et stort gjestebud.
Lavrans hadde nu fått opp det nye stuehuset sitt i to stokkverk med murte ovner, både i stuen og i loftet, rikt og vakkert utstyrt med treskurd og godt bohave. Han hadde også bygd om gamleloftet og utbedret husene ellers, så han bodde nu som det sømmet seg en svenn av våpen. Han satt nu i stor velstand, ti han hadde hatt hell med seg i sine foretagender og var en klok og omtenksom husbond; særlig var han kjent for han alte opp de gildeste hester og ypperlig fe av alle slag. Og nu han hadde fått maket det slik at hans datter skulle giftes til Formo med en mann av Dyfrinsætten, syntes folk han hadde ført sitt forsett, å bli den fremste mann i bygden, vel til ende. Han selv og Ragnfrid var også meget fornøyde, og så var herr Andres og Simon.
Kristin ble litt nedslått, det første hun så Simon Andressøn, for hun hadde hørt så store ord om hans fagerhet og høviske vesen, så det var ikke måte på hva hun hadde ventet seg til brudgom.
Vel så Simon godt ut, men han var noe fetladen til å være bare tyve år gammel, hadde kort hals og et åsyn så rundt og blankt som månen. Håret hans var meget vakkert, brunt og kruset, og øynene var grå og klare, men de lå likesom litt innklemt, fordi lokkene var fete, nesen var for liten og munnen var også liten og trutet, men ikke stygg. Og tross sin førhet var han lett og rask og smidig i alle rørsler, var flink idrettsmann. Han var noe munnkåt og rask i talen sin, men Lavrans mente at han viste dog både god forstand og lærdom, når han snakket med eldre menn.
Ragnfrid kom snart til å like ham, og Ulvhild fattet med en gang den største kjærlighet til ham han var også særskilt snill og kjærlig mot den lille syke møen. Og da Kristin hadde vennet seg litt til hans runde åsyn og hans måte å tale på, ble hun riktig vel tilfreds med sin festemann og var glad for det, slik faren hadde ordnet for henne.
Fru Åshild var i gjestebudet. Siden Jørundgårdsfolket hadde tatt opp med henne, hadde storfolket i de nærmeste bygdene igjen begynt å huske på hennes høye byrd og tenke mindre på hennes underlige rykte, så nu ferdedes fruen meget sammen med folk. Hun sa da hun hadde sett Simon:
«Det er et godt gifte, Kristin, denne Simon vil få fremgang i verden mange slags omsorg vil du slippe, og snill vil han bli å leve sammen med. Men han synes meg vel tykk og gladlynt . Var det nu slik her i Norge som det har vært før i tiden og som det er i andre land, at folk er ikke strengere mot synderne enn Gud selv er, da ville jeg si, du skulle finne deg en venn som var mager og sorgfull en du kunne ha å sitte og samtale med. Da ville jeg si, du kunne ikke fare bedre enn med Simon.»