Hun vedblev at synge salmestubber hele sommeren og at lære Eleseus bønner, men hun kom til at hate ukristelig alle lapper og gav ren besked til dem som drog forbi: de kunde være sendt av nogen igjen, de hadde gjærne en hare i skindsækken igjen, de skulde bare gå! En hare? Hvad for en hare? Nå, har du ikke hørt hvad han Os-Anders gjorde? Nei. Jeg er like sæl om jeg sier det: han kom hit med en hare da jeg gik med barn. Skulde du ha hørt så galt! Tok du skade? Det skjeller dig ikke, du skal bare gå! Her har du ørlite at stikke i munden og så skal du gå! Du skulde ikke ha en læderbot til komagen min? Nei. Men jeg skal gi dig av en staur dersom at du ikke nu går!
Men en lap han tigger ydmykt, men får han nei så blir han hævngjærrig og truer. Et lappepar med to børn kom forbi nybygget, børnene blev sendt ind i stuen for at tigge, de kom tilbake og mældte at det var ingen i stuen. Familjen stod en stund og talte det over på lappisk, så gik manden ind for at se. Han blev borte. Konen gik efter, derpå børnene, de blev alle stående i stuen og småpratet lappisk. Manden stikker hodet ind i kammerset, det var heller ingen der. Stueklokken slår, familjen lytter forundret og blir stående.
Inger må ha anet fremmedfolk ved gården, hun kom fort gående nedover lien, da hun ser det er lapper, og lapper som hun ikke engang kjender, så sier hun bent ut: Hvad dokker vil her? Så dokker ikke at her var frit for folk? Mja, sier manden. Inger vedblir: Dokker skal gå ut igjen herfra.
Familjen rykker seigt og motvillig ut. Vi blev stående og høre på stueklokken din, sier manden, hun slog så navnkundig pent. Du skulde ikke ha en brødleiv til os? sier konen. Hvor er dokker ifra? spør Inger. Ifra vatnan på andre siden. Vi har gåt i hele nat. Hvor dokker skal hen? Over fjældet.
Inger går og steller istand nisten, da hun kommer ut igjen tigger konen om et luetøi, om en dott uld, om en gjeitostbete, alt har hun bruk for. Inger har ikke tid, Isak og børnene er på slåtmarken. Dokker skal bare gå, sier hun.
Konen slesker: vi så buskapen din opi marken, det var dyr net akkurat som alle stjærner på himlen. Navnkundig! sa manden også. Du skulde ikke ha et par gamle komager?
Inger lukker døren til huset og går tilbake til sit arbeide i lien. Da ropte manden noget som hun lot som hun ikke hørte og bare gik videre, men hun hørte det godt: Er det så at du kjøper harer?
Det var ikke til at misforstå. Lappen spurte kanske i god tro, nogen hadde indbildt ham det, han spurte kanske i ond; men Inger hadde ialfald fåt et bud. Skjæbnen varslet
Dagene gik. Nybyggerne var sunde mennesker, det som komme skulde fik komme, de gjorde sit arbeide og ventet. De levet tæt hos hverandre som dyr i skogen, de sov og spiste, det lidde så langt at de alt hadde prøvet den nye poteten og den var stor og melrik. Støtet hvorfor kom ikke støtet? Nu var det sist i august, snart kom september, skulde de spares vinteren over? De levet stadig på vakt, hver kvæld krøp de sammen i hiet lykkelige over at dagen var gåt uten at noget hadde hændt. Slik gik tiden til oktober da lensmanden kom med en mand og en væske. Loven skred indad døren.
Efterforskningen tok sin tid, Inger blev forhørt i enrum, hun nægtet intet, graven i skogen blev åpnet og tømt, liket blev sendt til undersøkelse. Og det lille lik, det var pyntet i Eleseus sin dåpskjole og hadde luen med perlerne på.
Isak blev likesom igjen vakt til mæle: Jaja nu er det så galt for os som det kan bli, sa han. Jeg sier endda mit samme at du skulde ikke ha gjort det. Nei, svarte Inger. Hvorledes bar du dig ad? Inger svarte ikke. Og at du bent kunde få det over dit sind! Hun var likeens skapt som jeg. Så snudde jeg hende rundt på ansigtet. Isak rystet på hodet. Og så blev hun død, fortsatte Inger og begyndte at storgråte. Isak tidde en stund: Jaja nu er det forsent at gråte, sa han. Hun hadde brunt hår i nakken, hulket Inger.
Dermed endte det igjen.
Og atter gik dagene. Inger blev ikke sat fast, øvrigheten brukte mildhet mot hende, lensmand Heyerdahl spurte hende ut som han vilde ha spurt et andet menneske ut og sa bare: det er sørgelig at slikt skal hænde! Da Inger spurte hvem som hadde mældt hende svarte lensmanden at det var ingen, det var mange, han hadde fåt nys om saken fra forskjellige kanter. Hadde hun ikke selv delvis røbet sig til nogen lapper? Inger: Jo hun hadde fortalt nogen lapper om han Os-Anders som kom til hende med en hare midt på sommeren og gjorde barnet under hendes hjærte haremyndt. Og hadde ikke Oline sendt haren? Det visste ikke lensmanden. Men korsom var så vilde han ikke engang føre ind i sin protokol slik uvidenhet og overtro. Mor mi hun fik se en hare da hun gik med mig, sa Inger
Løen var færdig, det blev et rummelig hus med høistål på begge sider og træskegulv i midten. Skjåen og de andre midlertidige steder blev nu rømmet og høiet bragt ind i løen, kornet blev skåret, tørket på staur og indkjørt, Inger tok gulrot og næpe op. Alt var i hus. Nu kunde alt ha været så godt, det var velstand på nybygget, Isak brøt atter nyland til tælen kom og gjorde kornakeren stor, og det var jordbryter han var; men i november sa Inger: Nu kunde hun ha været halvåret og ha kjendt os alle! Det er ingen råd med det nu, sa Isak.
Om vinteren træsket Isak kornet på det nye løegulv og Inger var med lange stunder og brukte tusten så godt som han, mens børnene lekte opi høistålene. Det blev stort og lubbent korn. Ut på nyåret blev det fint slædeføre og Isak begyndte at kjøre favnveden til bygden, han hadde faste kjøpere nu og fik sin sommertørkede ved godt betalt. En dag så blev han enig med Inger om at ta den staute oksekalven som var unda Guldhorn og kjøre den ned til madam Geissler tillikemed en gjeitost. Madamen blev henrykt og spurte bare hvad det kostet. Ingenting, svarte Isak, lensmanden har betalt det før. Gud velsigne ham, har han det! sa madam Geissler og blev rørt. Hun sendte med til Eleseus og Sivert både billedbøker og kaker og leker. Da Isak kom hjem og Inger så sakerne vendte hun sig bort og gråt. Hvad det er? spurte Isak. Inger svarte: det er ikke noget. Retnu så hadde hun været årsgammel og kunde ha skjønt alt dette! Jaja, men du vet jo hvorledes at hun var, sa Isak for at trøste hende. Og desforuten så kan det hænde at det ikke går så galt. Jeg har fåt spurt op hvor han Geissler holder til. Inger lyttet: Ja kan han hjælpe os? Det vet jeg ikke.
Så kjørte Isak kornet til kværnen og fik det malet og kom hjem igjen med mel. Så begyndte han i skogen igjen og hugget næste års favnved. Hans liv gik fra ett arbeide til et andet efter årstiderne, fra jorden til skogen og fra skogen til jorden igjen. Isak hadde nu arbeidet i seks år på nybygget og Inger i fem, alt kunde ha været godt hvis det hadde varet. Det varte ikke. Inger hun slog væven og røktet sine dyr, hun sang også flittig salmer, men Herregud for sang, hun var en klokke uten kolv.
Såsnart det blev fremkommelig i marken blev hun hentet ned i bygden til forhør. Isak måtte være igjen hjemme. Mens han gik her alene foresatte han sig at gjøre turen over til Sverige og opsøke Geissler, den snille lensmand vilde kanske endda engang vise sin venlighet mot folkene på Sellanrå. Men da Inger kom tilbake hadde hun alt spurt sig for og fåt litt rede på dommen: egentlig var det livsstraf, paragraf 1, men. Se, hun hadde reist sig her midt i rettens helligdom og bare tilståt; de to bygdens vidner hadde set medlidende på hende og sorenskriveren hadde spurt hende pent ut; men hun blev allikevel den underlegne blandt lovens lyse hoder. De høie herrer jurister er så flinke, de kan paragrafer, de har lært dem utenad og husker dem, så lyse hoder er de. Og de er heller ikke uten privat forstand, ikke engang uten hjærte. Inger kunde ikke klage på retten: hun nævnte ikke haren, men da hun under tårer bekjendte at hun ikke hadde villet sit vanskapte barn så ondt som at late det leve, så nikket sorenskriveren sagte og alvorlig. Men, sa han, du er jo selv haremyndt og har fåt det bra i livet? Ja Gudskelov! svarte Inger bare. Og hun fik intet sagt om sin barndoms og ungdoms dulgte lidelser.
Men sorenskriveren måtte vel allikevel ha skjønt et og andet, han var selv med klumpfot og hadde aldrig kunnet danse. Dommen nei det vet jeg ikke, sa han. Egentlig er det livsstraf, men. Og jeg vet ikke om vi får det ned i graderne, anden grad eller tredje grad, 15 til 12 år, 12 til 9 år. Det sitter nogen mænd og humaniserer straffeloven, de blir ikke færdige. Men vi får håpe det bedste, sa han.
Inger kom tilbake i sløv ro, det hadde været unødvendig at arrestere hende. Et par måneder gik, så en kvæld Isak kom hjem fra fiskevandet hadde lensmanden og hans nye stævnevidne været på Sellanrå. Inger var snil og glad til Isak og skrytte av ham skjønt han ikke hadde fåt stort fisk.
Hvad det var jeg skulde sagt, har her været fremmede? spurte han. Fremmede? Hvad du spør for? Jeg ser nye fotefar her utenfor. De har gåt i støvler. Her har ikke været andre fremmede end som lensmanden og en til. Nå. Hvad de vilde? Det skjønner du vel. Kom de efter dig? Nei kom de efter mig! Det var bare dommen. Og det skal jeg si dig, Isak, vorherre han var nådig, det blev ikke det som jeg frygtet for. Nå, sa Isak spændt, så blev det kanske ikke så lang tid? Nei bare nogen år. Hvormange år? Jaja du vil nok synes det er mange år, men jeg takker Gud for livet!
Inger nævnte ikke tallet. Senere på kvælden spurte Isak hvad tid de kom efter hende, men det visste hun ikke eller vilde hun ikke opgi. Hun var nu atter tankefuld av sig og talte om at hun forstod ikke hvorledes alt skulde gå, men de fik vel få Oline hit, og Isak visste heller ingen anden råd. Hvor blev forresten Oline av? Hun kom ikke iår som hun pleiet. Var det hendes mening at bli borte for godt efter at hun hadde stelt alt avlage for dem? De gjorde onnen, men Oline kom ikke. Skulde hun kanske hentes! Hun kom nok rækende, istret, udyret.
Endelig en dag så kom hun. Maken til menneske, det var som om intet var foregåt mellem hende og ægteparret, hun bandt endog på et par randede hoser til Eleseus, sa hun. Jeg skulde nu se hvorledes at dokker hadde det på denne siden av fjældet, sa hun. Det viste sig at hun hadde sine klær og ting liggende igjen i en sæk i skogen og var forberedt på at være.
Om kvælden tok Inger sin mand avsides og sa: Var det så at du vilde prøve at finde han Geissler? Nu er det mellem onnerne. Ja, svarte Isak, efterdi at Oline er her så går jeg imorgen tidlig. Inger var taknemmelig herfor. Og du skal ta med dig alle skillingerne som at du eier og har, sa hun. Nå, kan ikke du gjemme dem? Nei.
Inger gjorde stor niste istand straks og Isak vaknet alt om natten og stelte sig færdig. Inger fulgte ham ut på dørhellen og gråt ikke og klaget ikke, men hun sa: Det er nu så at de kan komme efter mig hvad dag somhelst. Vet du noget? Nei vet jeg noget! Og det blir nu vel ikke for som først, men. Dersom at du nu bare fandt han Geissler og fik en og anden god råd!
Hvad skulde Geissler kunne gjøre nu? Intet. Men Isak gik.
Men jo, Inger hadde vel visst noget, hun hadde kanske også sørget for at få bud på Oline. Da Isak kom hjem fra Sverige var Inger blit hentet. Oline var igjen hos de to børn.
Det var et tungt budskap for Isak at bli møtt med og han spurte med høi røst: Er hun reist? Ja, svarte Oline. Hvad dag var det? Dagen efter at du for. Isak skjønte nu at Inger atter hadde villet ha ham bort og være alene med avgjørelsen, derfor hadde hun også bedt ham om at ta med alle pengene. Å, Inger selv kunde gjærne ha hat nogen små skillinger til den store reise!
Men nu var det så at smågutterne de blev straks optat av den lille gule grisungen som Isak hadde med hjem. Det var nu forresten også det eneste han hadde med sig: hans adresse på Geissler var blit forældet, Geissler var ikke længer i Sverige, men var vendt tilbake til norge, han var i Trondhjem. Men grisungen hadde Isak båret på armen fra Sverige og git den mælk av en flaske og sovet med den på brystet på fjældet; han hadde villet glæde Inger med den, nu lekte Eleseus og Sivert med den og hadde stor spas. Dette adspredte Isak litt. Dertil kom at Oline kunde hilse fra lensmanden at nu hadde staten endelig indgåt på salget av Sellanrå, og Isak skulde bare komme ned på lensmandens kontor og betale. Dette var en god tidende og rykket Isak bort fra hans værste nedtrykthet. Skjønt han alt var træt og utgåt tog han ny niste i sækken og gav sig avgårde til bygden straks. Han hadde vel et lite håp om at række Inger endda.
Det glapp, Inger var reist på 8 år. Isak blev tom og mørk og hørte bare et og andet ord av det lensmanden sa: at det var bedrøvelig at slikt skulde ske. Han håpet at det blev Inger en lærepenge, så hun omvendte sig og blev et bedre menneske og ikke dræpte sine børn!
Lensmand Heyerdahl var blit gift ifjor. Hans kone vilde ikke være mor og skulde ingen børn ha, tak. Hun hadde heller ingen.
Endelig kan jeg avslutte saken Sellanrå, sa lensmanden. Det kongelige departement har gåt ind på salget nogenlunde efter mit forslag. Nå, sa Isak. Det har tat tid, men jeg har den tilfredsstillelse at mit arbeide ikke har været forgjæves. Det som jeg skrev er gåt igjennem næsten til punkt og prikke. Til punkt og prikke, sa Isak og nikket. Her er skjøtet. Du kan få det tinglæst på første ting. Ja, nikket Isak. Hvad har jeg at betale? Ti daler årlig. Ja her har departementet gjort en liten forandring: ti istedetfor fem daler året. Jeg vet ikke hvorledes du tar det? Dersom at jeg bare klarer det, sa Isak. Og i ti år. Isak så forskræmt op. Ja departementet vil ikke på anden måte, sa lensmanden. Og det er heller ingen betaling for så stor eiendom, dyrket og opbygget som den nu står der.
Isak hadde de ti daler for iår, han hadde fåt dem for favnved og for gjeitosten som Inger hadde sparet ihop. Han betalte. Så hadde han litt til rest.
Det er virkelig et held for dig at ikke departementet har fåt nys om din kones adfærd, sa lensmanden. Ellers vilde det kanske ha fåt en anden kjøper. Nå, sa Isak og spurte: og så er hun nu reist for godt på 8 år? Ja det kan ikke omgjøres, retfærdigheten måtte ha sin gang. Hendes dom er forresten mildere end mild. Nu er det ett for dig at gjøre: du må hugge op klart skjel mellem dig og staten. Hug rub og stub, i ret linje efter de mærker jeg har utpekt og ført ind i min protokol. Veden blir din. Jeg skal komme og se på det senere.
Isak vandret hjem.
VIII
Årene går fort? Ja for den som ældet er.
Isak hadde ikke alderen og avkræftelsen, for ham blev årene lange. Han arbeidet på sin gård og lot sit jærnskjæg vokse som det vilde.
Nu og da avbrøtes ensformigheten i ødemarken ved en lap som gik forbi eller en hændelse med et eller andet dyr i buskapen, så blev alt som før igjen. Engang så kom mange karer gående, de hvilte på Sellanrå og spiste og fik mælk, de spurte Isak og Oline ut om stien over fjældet, de skulde gå op telegraflinje, sa de. En anden gang så kom Geissler ingen mindre end Geissler. Han kom sandelig fri og frels spaserende op fra bygden og hadde med sig to mand med mineredskaper og hakke og spade.
Den Geissler! Han var den samme som før, uforandret, han hilste goddag, talte med børnene, gik ind i stuen og kom ut igjen, så jordet over, åpnet dører til fjøs og høihus og kikket ind. Utmærket! ыa han. Isak, har du de småstenene endda? Småstenene? spurte Isak. Вe små tunge stenene som gutten din lekte med da jeg var her engang?
Stenene de var kommet ut i skjåen og lå som vægt på hver sin musefælde og nu blev de hentet frem. Lensmanden og de to mænd undersøkte dem og talte om dem, slog litt på dem, veiet dem i hånden. Blåkobber! sa de. Kan du være med opi fjældet og vise os hvor du har fundet dem? sa lensmanden.
Det bar tilfjælds med allesammen og det var ikke langt til findestedet, men de vandret allikevel i fjældet et par dager og søkte efter metalårer og skøt skud. De kom ned til gården med to poser tunge av småsten.